Lene Liebe Delsett, Palentolog

Av Lene Liebe Delsett.

Et mye brukt uttrykk i miljødebatt forkortes NIMBY: Not in my backyard. Det brukes om at vi gjerne vil ha nye utbygginger, men ikke der vi selv er. Ofte brukes det for å gjøre narr av dem som heier på utbygginger, så lenge de slipper å se dem. I noen sammenhenger er det kanskje vel fortjent å gjøre narr, men ikke alltid.

Jeg tenker at dette med vår egen bakgård kan diskuteres på minst tre og mye mer interessante, måter. For hvis alle passer litt på sin egen bakgård, også i overført betydning, er det i det store og hele bra. Den største trusselen mot det biologiske mangfoldet er arealendringer, slik som utbygginger. Vi er rett og slett nødt til å slutte å stadig ta nye jordbruks- og naturområder og bygge veier, lager og hytter på dem. Hvis alle velger natur og matproduksjon over veier og hytter i de naturområdene de er glade i, er det et kraftig signal til politikerne.

Men hva skal vi ha i vår egen bakgård? Vi skal vel ha noe som er bra for verden. I den situasjonen vi er i nå, betyr det også at noen av oss må SE miljøløsningene. Noen ganger må de ta plass. Kanskje det nettopp er i din favorittalpinbakke at det skal være en vindturbin, på det pene taket i nabolaget at det skal være solceller, og at plenen din skal bli til en litt mer ruskete blomstereng til glede for insektene?

For dette med vår egen bakgård kan også sees på som et symbol for noe større. Verden må kutte i klimagassutslippene og ta bedre vare på det biologiske mangfoldet, veldig raskt. Det er lett å peke på at Kina forurenser mye og at Brasil tar for dårlig vare på regnskogen sin. Men det forandrer ikke på det faktum at vi her i Norge har et stort ansvar og store muligheter til å bidra i den internasjonale dugnaden. Dette gjelder i like stor grad på klima og natur, men er kanskje aller lettest å se for det biologiske mangfoldet: Bare norske beslutningstakere kan ta beslutninger som tar vare på norsk natur, fordi det er her den norske naturen er.

Det er i vår egen bakgård at vi har mest makt. Når vi bestemmer hvordan vi skal bruke et område, bestemmer vi over natur. Det gjelder i min egen bakgård (skal vi ha plen, blomsterkasser eller asfalt?) og når politikerne lager ulike former for arealplaner. Faktisk har kommunepolitikerne, de som er aller nærmest på nauren der de bor, aller mest makt. Nesten ni av ti beslutninger om arealbruk i Norge tas av kommunestyrer. Og som Spiderman og Pippi sier: Med mye makt og styrke, må man være veldig ansvarlig og snill. Det hviler mye på norske kommunestyrer de neste årene.

Dette kan virke deprimerende, eller man kan se det som den store muligheten det er: Det er de mange tusen kommunestyrerepresentantene over hele landet som skal forvalte arealene, og der kan de få til mye. Mye må de si nei til av hensyn til den prekære situasjonen vi er i: Jeg tror ikke den norske naturen eller utslippene tåler flere veier med mange felt og høy fartsgrense. Kommunestyrene må også velge natur og jordbruk over å bruke områder til nye lager og kjøpesentre. Samtidig er jo dette å si ja til så mye annet! Kommunestyrene kan velge kommuner som er rike på natur, og det er jo ikke lite. Det er også kommunene som har ansvar for parker, lekeplasser, barnehager og skoler, og der kan de velge mer natur og løsninger som ikke gir et stort forbruk, verken av areal eller andre ressurser.

Av Lene Liebe Delsett.

Noen steder er det snø, andre steder ikke. Overalt er det fullt av pynt, godteri og hemmeligheter før julefeiringen snart er i gang. Jula er en tid for å kose seg og passe på hverandre, for god mat og de man er glad i. Her i Norge er det mørkt store deler av døgnet, og mye er dekket av snø. Hvor er den myldrende naturen hele vinteren?

Bjørnen ligger i hi og trekkfuglene drar sørover, kan du kanskje svare. Men hva med resten? Livet må leves sammenhengende, som betyr at alle planter, dyr og sopp som bor her må ha en strategi for å komme seg gjennom den kaldeste og mørkeste tida på året. Jo mer jeg tenker på det, jo mer magisk er det. Sommerfugler, hoggorm, blåklokker, kreps og ørrett: De er her fortsatt, du kan bare ikke se dem.

Kort fortalt er noen tilpasset å kjøre på, også gjennom vinteren, mens andre skrur livet helt eller halvveis på pause. Løvtrær trekker viktige stoffer inn i stammen og mister årets blader, mens nåletrærne er like grønne. Elgen danser gjennom snøen og spiser bark og kvister, mens hoggormen ligger i dvale med kroppsfunksjonene skrudd så langt ned som det går an. Insekter og andre småkryp kan også komme seg gjennom vinteren i dvale, eller de har lagt egg som overvintrer, mens den voksne generasjonen dør hver høst. I iskalde elver og bekker finnes det liv, mer eller mindre i dvale under isen, og under snøen og nede i bakken ligger det millionvis av frø som skal bli nye planter når bare våren kommer og tælen går.

Det er nok på tide å utvide juleomsorgen, både til flere mennesker og til mer natur. Kanskje vi ikke bare skal ha familien på middag i år, men også en venn som ellers ville vært alene? Kanskje vi ikke bare skal henge ut fuglenek, men tenke igjennom hva vi kan gjøre for de levende vesenene vi ikke ser?

Å lage en fin jul for naturen kan for eksempel være:

- La det ligge igjen døde blader, kvister og trær i hager og uteområder. Dem er det mange som liker å overvintre i! Dessuten blir hagearbeidet veldig mye mer avslappende

- La også store steiner og gamle trær stå så langt det er mulig

- Engasjer deg for en politikk som kutter utslipp ikke bygger ned de siste naturområdene og deler opp naturlige korridorerer

- Velg varsom ferdsel i naturområder vinterstid

- Sats på julegaver basert på gjenbruk, som er kortreist, selvprodusert eller kan spises opp. Eller hva med et medlemskap i en miljøorganisasjon?

- Bruk juleferien på noe annet enn å søke om tilbygg på hytta eller å anlegge sandstrand. Les en god bok i stedet, eller gå på skitur og se om du ser noen fine fugler.

Av Lene Liebe Delsett.

I sommer fikk jeg en melding fra noen venner som var på ferie. De hadde funnet et insekt og lurte på hva det het. Jeg hadde ikke noe svar: selv om jeg er biolog er jeg ikke insektekspert, og selv om jeg kan mer om insekter enn den gjennomsnittlige personen i gata, har jeg ikke oversikt over alle Norges 18 000 insektarter. Ved hjelp av bildegjenkjenningsappene Seek og Artsorakel fant vi ut hva insektet var (en vepsebukk på bildet), og alle var fornøyd.

Aller mest jeg, for jeg tror at henvendelsen er en del av en gledelig trend: Folk ser insektene i stadig større grad. Har jeg rett eller lever jeg i et ekkokammer? Ikke godt å si, men kombinasjonen av massivt fokus på pollinerende insekter som representant for naturkrisa, og de fantastiske bøkene til insektforsker Anne Sverdrup-Thygeson må ha gjort noe med folk sitt forhold til disse små dyra.

Jeg er overbevist om at vi alle trenger å kunne litt mer om naturen, og sammen med fugler er insekter et bra sted å starte. Siden det er høst blir stadig færre av dem synlige for oss, men de er her likevel. Og ikke er det vanskelig å tenke tilbake på en sommerdag med vakre insekter som sommerfugler, de søte som marihønene og de plagsomme som stikkemyggen. Blant andre insekter i Norge finner vi biller, årevinger, teger, lus og øyenstikkere.

De fleste dyr er insekter. I verden finnes omtrent en million insektarter (til sammenlikning finnes det under 5000 pattedyrarter), og de lever i naturtyper av alle slag. Mange har lett for å kalle alle småkryp for insekter, men sånn er det ikke. For at noe skal være et insekt, må det ha seks bein og to par vinger, og som regel to antenner på hodet. De har et ytre skjelett i motsetning til oss, og de fleste av dem legger egg. Fluer og sommerfugler er insekter, edderkopp, meitemark og tusenbein er ikke det.

Vi som er bekymret for naturens tilstand har de siste årene snakket mye om insekter. Det har tre grunner: For det første må vi utvide fokus i naturvernsaker til å gjelde ikke bare søte, store dyr som seler og pandaer, men også hele økosystemet rundt. Der er insekter en stor og viktig del av mange prosesser, for eksempel pollinering, nedbryting og som mat for andre. For det andre er kunnskapsmangelen enorm for insekter og andre små og litt unnselige deler av naturen, her er det hull som må tettes for at vi skal ta bedre vare på naturen i årene som kommer. For det tredje har det kommet en del skremmende rapporter om insektenes tilstand. Ikke alle er like dramatiske, men flere lange tidsserier viser en stor nedgang i antall insekter. Årsakene er særlig nedbygging av insektenes leveområder, sprøytemidler og et ensartet landbruk og skogbruk.

For å fylle den rollen i naturen som vi har blitt avhengige av, trenger insektene det samme som andre dyr: mat og plass og et sunt miljø. Det betyr blomsterenger, men også sandbakker, råtne trær og gammelt løv å legge egg i og overvintre i, og at naturområdene er sammenhengende. Hvis du bare er noen centimeter lang er det grenser for hvor langt du kan flytte på deg for å finne en partner, neste måltid eller et trygt skjulested.

De fleste har lest om at mye natur er truet som følge av menneskelig aktivitet. Verdens Naturpanel (IPBES) har ansvaret for å sammenfatte kunnskapen om hvordan det går med naturen, og rapportene deres for de siste årene har vært skremmende lesing. Omtrent en million arter er truet av utryddelse på verdensbasis, og menneskene påvirker allerede tre firedeler av landjorda.

Det jeg gjentar til det kjedsommelige i foredrag, i boka jeg har skrevet, og i møtene med Vestre, er at dette handler om tid og rom. Naturen trenger tid til prosessene sine og til evolusjon — og plass til å gjøre det på. Menneskers arealbruk, vår utnyttelse av naturområder, er derfor en soleklar trussel nummer én mot det biologiske mangfoldet. Det er konklusjonen i rapportene fra Naturpanelet, og i den internasjonale og norske rødlista over truede arter. Arealbruk er bygging av byområder, boliger, industri og infrastruktur, samt jordbruk og skogbruk. Klimaendringene virker sammen med den skadelige bruken av naturområder, og de to problemene forsterker hverandre.

Det betyr at de aller viktigste løsningene for å ta vare på naturen handler om å gi den plass. Vi mennesker må slutte å stadig ta nye naturområder i bruk, og heller bruke mindre, gjenbruke arealer og restaurere natur.

I tillegg til areal- og klimaendringer er overhøsting, forurensning og introduksjon av fremmede arter skadelig for det biologiske mangfoldet. Overhøsting handler om de artene som menneskene spiser eller bruker til materialer, slik som fisk og tømmer. Fremmede arter, introduserte arter eller «svartelistearter» er dyr, planter og sopp som har havnet på nye steder fordi menneskene reiser rundt og flytter på materialer og varer. Når en art havner på et sted med gunstige forhold, kan den spre seg raskt, noe som kan få store konsekvenser for de som lever der fra før. Et eksempel på dette er at mange av verdens sjøfuglarter trues av introduserte katter og rotter som spiser eggene deres.

Jeg vet at dette er ganske dystre saker, og mange bekymrer seg. Jeg har for min egen del funnet ut at den beste trøsten er å gjøre noe med problemet, fordi når mange gjør noe sammen, så kan naturen reddes, og vi kan få pilene til å peke i riktig retning. I tillegg er en tur ut i naturen kanskje den aller beste trøsten man kan få.

Livet blir morsommere hvis man ser på natur. Men det kan kanskje høres ut som et ambisiøst prosjekt der man må langt av gårde, kunne masse eller kjøpe dyrt utstyr. Det trenger det ikke å være, for naturen er ikke et annet sted. Den er her!

Jeg har to tips til hvordan du kan sette i gang med å bli kjent med naturen:

• Legg merke til naturen, enten det er på vei til jobb eller på fjelltur. Det som er så morsomt, er nemlig at jo mer man ser, jo mer ser man. Du begynner å se ulike typer trær med forskjellige fasonger, småkryp og kanskje etter hvert noen sammenhenger. Fugler som spiser insekter, humler i blomster og ekorn som leker i trærne. Liv på nye steder: småkryp i et dødt tre, en edderkopp i dusjen eller en rovfugl som hekker i en kontorbygning.
• Fuglebok eller tilsvarende ressurs på internett. Det er ikke uten grunn at fugler er så høyt elsket – det er jo natur man faktisk kan oppleve! Fugleboka gir glede enten den ligger i vinduskarmen eller er med i tursekken. I Norge har vi ikke så altfor mange fugler, så det er fullt mulig å finne ut hva du har sett, uten å kunne systematikken bak eller mange fuglenavn fra før. Ta en titt ut på nærmeste fugl i nærmeste tre og forsøk å legge merke til hvordan den ser ut. Stor eller liten? Farger på hode, rygg, mage og hale? Kjennetegn ved nebb, føtter, hale eller stjert? Bla deg igjennom fugleboka til du finner noe som likner. Du er i gang.

Som du kanskje skjønner, har jeg stor tro på at man kan havne i en positiv spiral her. Jo mer man ser, jo mer lurer man, og så kan man lære. Og med en gang man kan litt, blir det morsommere og lettere å se, lære og forstå mer.

Jeg heter Lene Liebe Delsett og er en av biologene som er med i prosjektgruppa bak Vestre Habitats. Vi skal være litt til stede på nettsidene, og dette er det første av mine blogginnlegg. Her tenkte jeg å si kort hvem jeg er og hva jeg bidrar med i prosjektet.

Det meste jeg holder på med, handler om natur. Min faglige bakgrunn er biologi og paleontologi, som betyr at jeg studerer dyr som levde for lenge siden, basert på fossiler. Jeg har en doktorgrad om dyregruppen fiskeøgler fra Svalbard og holder for tiden på med flere forskningsprosjekter om marine reptiler og pattedyr. Jeg er også ansatt ved Universitetet i Oslo som senterkoordinator ved Senter for biogeokjemi i antropocen, der forskerne jobber med å forstå kretsløpene til karbon, nitrogen og fosfor og hvor mye vi mennesker har påvirket dem. Min jobb er å drive både internt og utadrettet arbeid ved senteret.

Helt siden jeg var barn, har jeg vært opptatt av miljøproblemene, og hatt verv i og jobbet i flere miljøorganisasjoner. Der har jeg jobbet med mange ulike problemstillinger, og hele tiden vært ekstra opptatt av det biologiske mangfoldet. Det har ført til at jeg tidligere i år ga ut en bok som heter 'Brennmaneteffekten – hvordan går det med den norske naturen?' Boka er den konkrete grunnen til at jeg ble kontaktet av Vestre, som lurte på om jeg ville være en liten del av deres nye prosjekt.

Jeg valgte å si ja for å lære noe nytt, for å se arbeid med biologisk mangfold i næringslivet, og fordi jeg likte målsettingen bak prosjektet. På møtene i prosjektgruppa bidrar jeg med kunnskap om truslene mot det biologiske mangfoldet, et forskningsperspektiv på hvordan man kan måle om utemøblene faktisk har god effekt, og tanker om hvordan man kan kommunisere store og vanskelige tema. Jeg gleder meg til å følge prosjektet videre!

Lene